Jeg har sett deg, lille kvinne:
Blyge blikk og kropp i form.
du der ute, jeg her inne.
Du i vårvind, jeg i døyvet storm.
Jeg ser og jeg blir var
hva min attrå ber meg gjøre,
men må deg aldri, aldri røre!
SĂĄ naturlig som du kommer,
snøhvit blomst av jomfru-ætt.
Kanskje plukkes du i sommer,
skånselløst til en sjarmørs bukett.
I min drøm blir jeg din,
og du lar deg ømt forføre.
Skal jeg deg aldri, aldri røre?
Nyskapt er du, viltert yndig.
Elskov er for deg en drøm.
Mitt begjær gror fort og syndig.
Vellyst tar meg høyt i heftig strøm.
Jeg skjelver i et hĂĄp
at min sang har nådd ditt øre,
men får deg aldri, aldri røre!
Barn, du frister meg for sent,
jeg ser hos deg min ungdoms savn.
Tukt og ære kalles rent
men hindrer alt som kommer oss til gavn.
Jeg ventet slik som du.
Så la hele verden høre:
Deg fikk jeg aldri, aldri røre!
Aldri, aldri røre.
Ă… nei. Ă… nei.
